Produktetterligningsvernet i design- og markedsføringsloven

Produktetterligningsvernet

God design selger godt, så de fleste produktutviklingsprosjekter dreier seg om å skape en design som skiller seg ut og som fanger forbrukerens oppmerksomhet.

I kjølvannet av et populært produkt vil det imidlertid ofte dukke opp etterligninger, enten rene kopier, eller produkter som gjentar hovedtrekkene i det som har vist seg å være en populær design. Hvilke rettslige muligheter har designeren til å stanse tredjeparters kopiering av design?

I norsk rett finnes det flere relevante grunnlag for et slikt krav; designloven, markedsføringsloven, åndsverksloven eller varemerkeloven. I denne artikkelen skal vi se på vernet i henhold til designloven og markedsføringsloven, og hovedforskjellene i produktetterligningsvernet under hver av disse lovene.

Markedsføringsloven

Det er to bestemmelser i markedsføringsloven som vil være relevante ved vurdering av produktetterligning, nemlig § 30 og § 25, men vi skal i denne artikkelen kun se på spesialbestemmelsen i markedsføringsloven § 30.

I henhold til markedsføringsloven § 30 er det forbudt å etterligne et produkt på en slik måte og under slike omstendigheter at det anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, dersom kopiproduktet er egnet til å forveksles med originalproduktet.

Det som vernes i henhold til markedsføringsloven § 30 er originalprodusentens «innsats og resultater». I motsetning til vern under designloven, oppstår følgelig vern i henhold til markedsføringsloven som følge av bruk eller etablering av produktdesignen i markedet.

For å fastslå hva som ligger i «innsats og resultater» må det foretas en omfattende vurdering av originalprodusentens investeringer i produktutvikling, markedsføring av produktdesignen, omsetning og markedsandel, samt graden av særpreg i originalproduktet. Hovedpoenget er å avdekke hvor etablert eller velkjent designen har blitt. Dess større grad av originalitet og etablering av produktet i markedet (markedsposisjon), dess større grad av vern i henhold til markedsføringsloven § 30.

Vilkåret om «urimelig utnyttelse» innebærer også at det må foreligge klanderverdige forhold på den påståtte etterlignerens side. Det foretas med andre ord en subjektiv vurdering av kopiprodusentens handlinger, herunder om etterligneren har vært i tidligere forretningsforhold med originalprodusenten eller om det foreligger forhold som tilsier systematisk eller bevisst kopiering fra etterlignerens side. Også tidligere kopiering vil kunne spille inn i en slik vurdering.

I saker etter markedsføringsloven § 30 tegner man altså et bilde av de involverte partene, og foretar en subjektiv vurdering av om originalprodusenten har gjort nok til å opparbeide en markedsposisjon for sin produktdesign, og om kopiprodusenten har handlet illojalt ved utarbeidelsen av sitt produkt. I tillegg til vurderingen av partenes handlinger foretas det også en mer objektiv vurdering av om produktene faktisk ligner, samt om de er egnet til å forveksles i omsetningen. Ved vurderingen av forveklingsrisiko inkluderer man hensyn som partenes bruk av kjennetegn, de aktuelle salgskanalene og omsetningskrets, som i sin tur er med på å danne et bilde av om kopiproduktet vil kunne skade originalprodusentens innsats og marked.

Designloven

Vern i henhold til designloven forutsetter at man har en gyldig designregistrering i Norge. Søknad om designbeskyttelse i Norge behandles av Patentstyret. Designloven stiller to hovedvilkår for å oppnå vern, nemlig at designen er «ny» og har «individuell karakter», jf. designloven § 3.

At en design er «ny» betyr simpelthen at det ikke eksisterer en identisk design i markedet på det tidspunktet søknaden om vern innleveres, eller at designen ikke har vært vist i markedet i lengre periode enn 12 måneder før søknadsdatoen. Vilkåret om at designen må ha «individuell karakter» er mer sammensatt, men dreier seg i all hovedsak om at designen må gi et annet helhetsinntrykk enn annen design på markedet. Avstanden som kreves for å skape et annet helhetsinntrykk vil avhenge av produkttypen, og hvorvidt det foreligger begrensninger i produktutformingen på grunn av teknisk funksjon som skal inkorporeres i produktet, samt andre forhold, slik som tetthet blant eksisterende design.

Hvis vilkårene om nyhet og individuell karakter er oppfylt vil man oppnå enerett for designen i inntil 25 år.

I en potensiell krenkelsessituasjon vil spørsmålet være om kopiprodusentens design gir det samme helhetsinntrykket som den registrerte designen. Det skal foretas en objektiv sammenligning av designene, og hvor den registrerte designens originalitet sammenlignet med annen design på markedet vil være styrende for om kopiproduktet krenker den registrerte designen.

Designloven gir ikke rom for subjektive vurderinger knyttet til designerens markedsposisjon eller investeringer i markedet. Det er med andre ord irrelevant om det kopierte produktet har vært en suksess eller ikke, eller om designeren har hatt omfattende eksponering eller markedsføring av produktet. Det er også irrelevant om partene i saken er tidligere forretningsforbindelser eller arge konkurrenter, eller om kopiprodusenten har opptrådt illojalt. Det eneste som skal vurderes er om «etterlignerens produkt» er så likt den registrerte designen at produktene gir samme helhetsinntrykk. Det foretas altså en objektiv vurdering av om de to produktene ligner eller ikke.

Sammenligning

Vurderingen av om det foreligger en produktetterligning, og derfor krenkelse, er ganske forskjellig under de to lovene.

Hovedforskjellen er at etter at man etter designloven foretar en objektiv vurdering av om to design ligner, mens man etter markedsføringsloven inkluderer en subjektiv vurdering av partenes handlinger.

Designloven gir et sterkt vern for designere som har skapt en unik eller original design, og i slike saker vil håndhevelsen bære preg av en enklere prosess enn den mer sammensatte vurderingen som foretas under markedsføringsloven. Også for designere eller produsenter som ikke kan vise til omfattende markedsføring eller markedsposisjon for sitt produktdesign, eller i saker hvor man ikke kan påvise illojalitet ved kopiprodusentens hånd, vil vern etter designloven være det reddende rettsgrunnlag.

Markedsføringsloven vil på sin side kunne anføres i saker der man ikke har sikret designregistrering, eller i saker der produktets markedsposisjon har blitt så sterk at originalprodusenten oppnår et slags styrket vern for produktdesignen. I slike saker kan konkurrenter i enkelte tilfeller klandres for ikke å velge en annen design enn den markedsledende. Det skal imidlertid presiseres at markedsføringsloven § 30 først og fremst anerkjenner at enerett til produktdesign kan oppstå som følge av bruk, men den grunnleggende forutsetningen for krenkelse er fortsatt at originalproduktet har et visst grad av iboende særpreg.