Hvordan få enerett og når bør du registrere ditt varemerke?

Hvordan få enerett til et varemerke?

Enerett til et varemerke kan oppnås på to måter; via registrering eller innarbeidelse. Det kreves langvarig, omfattende og intensiv bruk for å oppnå vern gjennom innarbeidelse. Registrering er derfor ofte det mest praktiske alternativet.

Registrering i Norge oppnås via søknad til Patentstyret, som undersøker om varemerket;

• ·er egnet til å skille én aktørs produkter og/eller tjenester fra andres, og/eller
• ·er til forveksling likt allerede registrerte rettigheter.

Kan jeg få enerett på mitt navn eller min logo?

Tidlig i en kreativ utviklingsprosess bør det avklares om man ønsker et varemerke man i det hele tatt kan oppnå enerett til, noe man kan få profesjonell hjelp til. Varemerkeretten er i all hovedsak nasjonal, så beskyttelse må søkes i hvert enkelt land/område som er aktuelt og relevant – dog kan man få en fellesregistrering for EU, som gjerne er praktisk for norske rettighetshavere som markedsfører, distribuerer eller selger varer utenfor Norge.

Prisene overfor inkluderer strategiske råd om hvilke varemerker som bør søkes, hvilke varer og tjenester søknaden bør omfatte, mv. Den første søknaden legger ofte føringer for senere søknader (f.eks. videreføringer til utlandet), og vi anbefaler derfor at man søker bistand før man selv innleverer varemerkesøknaden.

I tillegg bistår vi i Bryn Aarflot med varemerkesøknader og -beskyttelse i andre land. Ta kontakt om du ønsker et uforpliktende tilbud på varemerkesøknader i andre kommersielt relevante markeder, som f.eks. USA, Canada, Kina, Japan, osv.

Hvorfor bør man søke varemerke?

Dersom varemerkesøknaden innvilges får du en varemerkeregistrering som gir rett til å nekte andre å bruke et likt eller lignende varemerke for like eller lignende produkter/tjenester som deg. Registreringen er et uvurderlig verktøy for å holde konkurrenter på trygg avstand, og for å forhindre snylting på din innsats og den goodwill som opparbeides i ditt varemerke. Et registreringsbevis utstedes av Patentstyret, og du får dermed et håndfast, slagkraftig og offisielt bevis for din enerett som ofte gjør prosessen med å stanse nærgående konkurrenter eller kopiprodusenter vesentlig enklere enn hvis du må basere et krav på f.eks. markedsføringslovens bestemmelser om utilbørlig konkurranse. Så lenge varemerket er i bruk kan en varemerkeregistrering i prinsippet bestå for alltid, men registreringen må fornyes mot en avgift hvert tiende år.

Så, når bør man søke om å få sitt varemerke registrert?

Det korte svaret på spørsmålet er enkelt og greit: Så raskt som mulig! Skrekkscenarioet er selvsagt at noen rekker å registrere varemerket før deg, og at du dermed er avskåret fra å bruke det selv. Dette er imidlertid sjelden noe stort problem, så lenge varemerkesøknaden innleveres før varemerket formidles til offentligheten gjennom en pressemelding, produktlansering eller lignende.

Det er ikke umiddelbart lett å finne gode grunner til å vente lenger enn strengt nødvendig med å søke om å få sitt varemerke registrert, men det kan tenkes noen tilfeller hvor man kan – eller kanskje til og med bør – vente;

Behov for hemmelighold?

Det første tilfellet er ved behov for hemmelighold. En varemerkesøknad blir i løpet av noen dager offentlig tilgjengelig i Patentstyrets database (på www.patentstyret.no), sammen med detaljert informasjon om hvem som er søker, samt hvilke produkter/tjenester det søkes beskyttelse for. Hvis søknaden knytter seg til et prosjekt som ikke skal offentliggjøres med det første vil søknaden kunne være veldig avslørende. Det er blant annet enkelt å opprette en overvåkningstjeneste som genererer varsler hver gang en konkurrent innleverer en varemerkesøknad.

I noen situasjoner kan dette tenkes løst ved å innlevere søknaden i en tredjeparts navn, for deretter å få registreringen overdratt til innehaver når det ikke lenger er noe behov for hemmelighold. Under enhver omstendighet bør viktige varemerker søkes registrert før varemerket formidles til offentligheten, for å unngå at noen kommer deg i forkjøpet. Det er ikke helt uvanlig at ikke-beskyttede varemerker registreres av andre som deretter tilbyr seg å overføre registreringen til innehaver mot betaling (såkalt «trademark squatting»).

Kan varemerket registreres?

Varemerkets registrerbarhet må tas hensyn til, selv om dette ofte krever at man søkes kyndig hjelp. Har man valgt et varemerke som kun består av en rød sirkel, eller et ord som beskriver produktene eller tjenestene man tilbyr (f.eks. «Oslo Bruktbil AS» for bilsalg) er det ingen grunn til å kaste bort penger på en varemerkesøknad som bare vil avslås av Patentstyret. Enhver seriøs immaterialrettsadvokat vil kunne gi en nokså treffsikker vurdering av et varemerkes registrerbarhet før søknad innleveres.

«Enhver seriøs immaterialrettsadvokat vil kunne gi en nokså treffsikker vurdering av et varemerkes registrerbarhet før søknad innleveres.»

Som nevnt over bør denne vurderingen gjøres tidlig i en kreativ prosess. Mange finner ut at de ikke kan oppnå noen enerett til sitt varemerke for sent, gjerne når de allerede har oppdaget en nærgående konkurrent de ønsker å stoppe. På dette tidspunktet er det heller ikke uvanlig at man har investert vesentlig i utviklingen av varemerket (f.eks. gjennom utarbeidelse av markedsmateriell, osv.), for så å måtte finne seg i at konkurrenter kommer ubehagelig – og i noen tilfeller utilbørlig – nært.

Hva med produktets levetid?

Produktets eller tjenestens art kan også tenkes å innvirke på vurderingen om når det – eller om det i det hele tatt – skal søkes om varemerkeregistrering. Særlig for produkter/tjenester som antas å ha en meget kort levetid i markedet, kan det være lite hensiktsmessig å benytte ressurser på varemerkeskring (eller branding/merkevarebygging for øvrig). Dette må imidlertid antas å gjelde de rene «døgnfluene», en vurdering det ofte kan være vanskelig å gjøre i forkant.

Kost/nytte må vurderes

Avslutningsvis skal det nevnes at kostnadshensyn ofte også er en faktor som spiller inn i vurderingen av om – eller når – man skal søke om å få sitt varemerke registrert. Til tross for at en norsk varemerkesøknad ikke er veldig kostbar opplever mange – særlig start-ups og gründere – at det er nødvendig å gjøre tøffe prioriteringer med trange økonomiske rammer. Ofte er det også aktuelt med varemerkebeskyttelse utenfor Norge, noe som selvsagt driver opp kostnadene. Man skal i så fall være klar over at man i en periode på seks måneder etter innlevert søknad i Norge kan søke varemerkebeskyttelse også i andre land/områder og «ta med seg» den norske innleveringsdatoen. Man kan altså spre kostnadene, og samtidig bruke et halvt år på å få et klarere bilde av hvilke nasjonale markeder som er av faktisk relevans og interesse.

Dersom du planlegger å bygge verdi i ditt varemerke eller brand på sikt, og bruke dette som en adskillende identitetsbærer i fremtiden vil en varemerkesøknad imidlertid stort sett være en veldig god investering (og forsikring) som kan bidra til økt trygghet og forutsigbarhet på veien mot vekst og kommersiell suksess.

Som med IP- og forretningsstrategi for øvrig er det ikke slik at én varemerkestrategi passer for alle. Det er konkrete omstendigheter som må hensyntas i hvert tilfelle, men når det gjelder en varemerkesøknad kan det være greit å ha som utgangspunkt at en søknad bør leveres så tidlig som mulig med mindre særlige grunner taler for en annen løsning.

Skrevet av Mikkel Lassen Ellingsen

Les varemerkeloven på www.lovdata.no her.