Ekvivalenslæren i patentretten
Hva er ekvivalenslæren?
Ekvivalent betyr likeverdig. Ekvivalens er betegnelsen på resultatet av en inngrepsvurdering i patentretten der det er så stor likhet mellom inngrepsgjenstanden og patentet at det foreligger grunnlag for vern av den patenterte rettigheten, til tross for at inngrepsgjenstanden ikke direkte dekkes av patentkravet. Modifikasjoner av originalpatenter vil typisk utgjøre ekvivalente løsninger. Ekvivalenslæren er navnet på de rettslige normene som benyttes i inngrepsvurderingen.
Hvorfor har vi ekvivalenslæren?
Kartlegging av patentkravenes innhold må skje utfra en avveining av de motstridende interesser. Av hensyn til patenthaver kan ikke vernet være så snevert at det er begrenset til en streng ordlydsforståelse. Dette vil gjøre det enkelt å omgå patentet. Av hensyn til tredjeparter kan vernet imidlertid heller ikke være altfor vidt. Tredjeparter skal lojalt kunne innrette seg etter patentet slik det er beskrevet.
Begrunnelsen for ekvivalent beskyttelse er at patentvernet skal være reelt. Behovet for ekvivalensbeskyttelse melder seg der språket er for fattig til å beskrive teknikken som patentsøkes, eller der det er vanskelig å formulere et presist beskyttelsesomfang som skal gjelde i framtiden. Patentbeskyttelsen må være reell for å fungere som et incentiv til innovasjon og for å skape tillit til patentinstituttet.
Rettsgrunnlag for ekvivalenslæren
Patentloven § 39 fastslår at patentvernets omfang bestemmes av patentkravene. Bestemmelsen anviser altså en tolkning av patentkravene for å kartlegge patentvernet, men sier ingenting om ekvivalent beskyttelse.
Den norske patentlovens materielle bestemmelser er totalharmonisert med EPC, hvilket innebærer at patentloven skal tolkes i lys av konvensjonen. Patentloven § 39 må dermed gis samme innhold som tilsvarende bestemmelse, med tilhørende tolkningsprotokoll, i EPC. Av protokollen følger den formelle hjemmelen for ekvivalent beskyttelse av patenter. I praksis har imidlertid læren eksistert i ulike former i lang tid, både i Norge og internasjonalt.
Inngrepsvurderingen
Utgangspunktet ved vurderingen av patentinngrep er den såkalte «all elements rule». Regelen innebærer at alle elementer i et patentkrav må finnes i inngrepsgjenstanden for at det skal foreligge en krenkelse av patentet. Læren om ekvivalens modifiserer dette utgangspunktet.
I vurderingen av om det foreligger en ekvivalent utnyttelse ser man på tre momenter. Momentene følger av Høyesteretts kjennelse Rt-2009-1055 (Donepezil). For det første må inngrepsgjenstanden løse samme problem som patentet. For det andre må modifikasjonene som er gjort på inngrepsgjenstanden ha vært nærliggende for den gjennomsnittlige fagpersonen på teknikkområdet. For det tredje må inngrepsgjenstanden ikke tilhøre teknikkens stand.
1) Må løse samme tekniske problem
Kravet om at inngrepsgjenstanden må løse samme tekniske problem som patentet, er en grunnleggende forutsetning for at det skal foreligge inngrep.
2) Må ha vært nærliggende
Når man skal vurdere om modifikasjonene som er gjort på inngrepsgjenstanden har vært nærliggende for gjennomsnittsfagpersonen på området, er vurderingstemaet det samme som i ”problem and solution-approach” ved vurderingen av oppfinnelseshøyde . I realiteten foretas dermed en oppfinnelseshøydevurdering av inngrepsgjenstanden. Slik avklares om inngrepsgjenstanden er så oppfinnerisk at den ikke utgjør et ekvivalensinngrep – men tvert imot kanskje fortjener eget vern.
3) Må ikke være del av teknikkens stand
Dersom inngrepsgjenstanden inngår i den kjente og fritt tilgjengelige tekniske kunnskap, vil den ikke utgjøre et inngrep i patentet. Et registrert patent er avgrenset mot teknikkens stand.
I etterkant av Donepezil-kjennelsen har momentene i vurderingen blitt omtalt i teori og praksis som vilkår for at det skal foreligge ekvivalens. Høyesterett betegner imidlertid kun momentene som «et hensiktsmessig utgangspunkt» og Stenvik påpeker i sin lærebok at det her kan innfortolkes en reservasjon. Momentene kan anses som nødvendige for at det skal foreligge ekvivalens, men er ikke nødvendigvis tilstrekkelige. Dette betyr at man kan forestille seg situasjoner der vilkårene er oppfylt, men der ekvivalens likevel ikke foreligger.
Se også
Litteratur
Stenvik, Are – Patentrett, 3. utgave, Cappelen Damm (Oslo 2013)
Lovhenvisning og eksterne lenker
Kontakt oss i dag
Ta kontakt for en uforpliktende samtale med en av våre rådgivere. En av våre advokater eller patentrådgivere svarer raskt og gir deg gjerne et oversiktlig prisestimat.
Kontakt oss